Ok. Jeg vet det er svært lite politisk korrekt av meg å skrive det jeg skriver nå, men fy faen – de fleste handicappede trenger virkelig å lære seg manerer.

Lørdag var Marie-Pierre og jeg på Costco – en butikk som kan sammenlignes med SmartClub. Både i utvalg, priser og størrelse. Det regnet, og da vi kom inn i butikken, kikket jeg meg om etter handlekurv, og så en i hjørnet. Jeg gikk bort til den, og så noen tomme poser i den, så jeg henvendte meg til en feit type i en sånn elektrisk scooter-stol med en enorm handlevogn påsveiset og spurte om den var ledig. Følgende dialog:
Feit fyr: ”er du blind? Kan du ikke se at det er noe oppi den?”.
Jeg:  ”joa, det er noe oppi den, men siden du har en sånn handlekurv, tenkte jeg at den kanskje var ledig”.
Feit fyr: ”om du ser at det er noe oppi den, så kan du vel anta at den er opptatt?”. (sant nok, men kåm ån)
Jeg: ”Det er ikke nødvendig å være frekk for det?”

Så jeg gikk ut for å finne meg en våt handlevogn utenfor butikken.

Da jeg kommer inn i butikken, ser typen at jeg kommer, og begynner å tøffe mot inngangen der man skal vise medlemskortet, med den ”ikke-ledige”-handlevognen ved siden av seg. Damen som sjekker kortet hans ber ham om å kjøre inn til siden slik at folk kan komme forbi, men han flytter seg ikke. Vi viser kortet vårt, og følgende dialog skjer:
Jeg: ”Kan du flytte deg, slik at vi kommer forbi”
Feit fyr: ”…” (Overser meg fullstendig)
Jeg dytter handlevognen min hardt inn i handlevognen hans slik at jeg kommer forbi, snur meg mot ham og sier:
Jeg: ”Du trenger ikke være så jævlig frekk/uforskammet (rude)”
Feit fyr: ”Uforskammede lille dritt, blablabla”
Jeg: ”Bare fordi du er ”handicappet” betyr det ikke at hele verden skal stå på pinne for deg, din jævla idiot”

Marie-Pierre og jeg går inn i butikken mens han skriker etter meg diverse gloser som vil få en hardbarket pirat til å rødme. Det verste er at folk ser på meg som om jeg nettopp skulle ha fortalt en jødisk familie at Holocaust er løgn!

At det går an! Jeg blir så jævlig forbanna over at de forventer at vanlige mennesker skal behandle dem som glassdukker og synes synd på dem bare fordi de er handicappet. Jeg blir helt slapp. De kan da faen meg oppføre seg som folk! Det tok meg nesten 10 minutter å roe meg ned, og stakkars M-Pi var ikke fornøyd. Om folk er høflige mot meg, er jeg høflig tilbake, og om jeg er høflig mot dem, forventer jeg at de er høflig tilbake. Enkelt og greit. Jeg gir da blanke f… i om typen er handicappet eller ikke! Han må da faen meg lære seg manerer! Grrrr

Den 3-4. Juni 2010, var det konferansetid.

Vel, skolen er over, jeg er her fremdeles, og alt jeg har gjort de siste to årene forskningsmessig, ble pent oppsummert i en 15 minutters presentasjon for andre studenter i Quebec og Ontario. Konferansen var en fin måte å få vist frem forskningen som vi studenter har gjort, og det var en uformell introduksjon inn i konferanser/kongresser i fremtiden. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg noe mer komfortabel i en slik situasjon nå, enn jeg gjorde før konferansen.

Neste konferanse er om 2 uker, denne gangen i California, ved UCLA Westwood. Det blir gøy!

26. Mai var tiden inne for årets første konsert for denne gutten. Jeg hadde fått fatt i billetter til Lacuna Coil, et italiensk band som jeg liker godt. Etter å ha hørt med en kompis om han ville være med, spilt noen låter for M-Pi, endte jeg opp med å invitere en kollega fra skolen.

Vi tok Metro ned til konsertlokalet – Les Foufones Electrique – og da vi skulle inn døra, fant jeg ut at jeg hadde klart å miste billletten min ett eller annet sted mellom Metro-stasjonen og lokalet. Tabbe. Heldigvis kostet billetten ikke mer enn $25, så det var overkommelig. Men like fullt irriterende.

Oppvarmingsbandene var utrolig dårlige, men lokalet var knall. Omtrent på størrelse med Rockefeller – om mulig litt mindre – men det var bra lyd der. Da bandet endelig kom på scenen, var det god stemning fra første til siste sang. På grunn av liten scene, var sceneshowet så som så, men det var ikke noe å si på lyden og kvaliteten. Både Rodrigo og jeg hadde en fet kveld

Setliste:

Survive
Underdog
Closer
I’m Not Afraid
Fragments
Tight Rope
1:19
I won’t Tell You
Heavens a Lie
Fragile
Wide Awake
To The Edge
The Maze
Swamped
Enjoy
The Silence
Not Enough
Spellbound
Our Truth

Som dere vet, har jeg balkong. Og leilighet i 10. etasje med ”sørvendt” utsikt. Det betyr masse sol. Og siden jeg er glad i å lage mat, er det naturlig at jeg vil ha en hage. Med grønnsaker.

Så M-Pi og jeg tok oss turen til Marché Jean Talon og jeg gikk til innkjøp av fire typer tomatplanter, grønn paprika, chili, og solsikker. Solsikkene kjøpte jeg mest fordi de er fine å se på, ikke fordi jeg er så veldig glad i solsikkefrø. Deretter tok vi turen til IKEA for å kjøpe blomsterpotter.

Så nå står det tre store blomsterpotter på min balkong. En med solsikker, en med 3 tomatplanter, chili og paprika, og en stor en med en stor tomatplante. I tillegg har jeg en 8-9 krydderplanter med basilikum, persille, timian, oregano, mint, koriander og gressløk. Jeg gleder meg til Juli, da er tomatene mine klare til å bli saus. Hurra!

I dag er det søttende mai.

Ute skinner solen, det er knallblå himmel – med andre ord perfekt vær for å gå i tog, spise is, pølser, og drikke overpriset halvlitere på Lekter’n sammen med venner og nyte livet.

Planen idag var å stå opp sent, spise skikkelig god frokost med røkelaks, eggerøre og en øl, ta på meg finstasen og gå ut for å drikke øl med de andre nordmennene i Montreal. Flagget skulle henges opp på balkongen, og dagen skulle nytes i fulle drag.

Dette er gjort til nå: Stå opp (riktignok tidlig – M-Pi skulle på jobb klokka 8, og jeg fikk ikke sove igjen), Henge opp flagget på balkongen, Spise god frokost med røkelaks (ikke norsk – det var tomt i butikken), speilegg (tom for melk) og iskald øl. Deretter sjekke facebook om det var noen nordmenn her som var interessert i å spise is og drikke øl. Ingen nordmenn er igjen her i Montreal. Typisk. Jeg har kjøleskapet full av øl, kanonvær ute, balkong som bader i sollys, og jeg har ikke på meg finstasen. Nei. Joggebukse og en daff t-shirt. Jeg sang “Ja, Vi Elsker” til flagget i dag morges, har kikket på kongeparet på balkongen på bilde, og tatt det med ro.

Dagens middag tenker jeg blir thaimat á la Espen, etterfulgt av mer øl, hengekøyeavslapning og generell velvære i min leilighet. Det er jo ett alternativ til å stresse rundt i Oslo, drikke overpriset øl ute, og se på barn som går i tog. Det blir nok tid til slikt etterhvert. Skulle bare ønske at det var flere Nordmenn i Montreal som var like glade i søttende mai som meg. Eller at vi hadde en sjømannskirke der man kunne fått vafler og snakket norsk. Jaja. Jeg har i det minste en flott dame, som la igjen lapp på spisebordet mitt, og to artige gaver. Takk skal du ha, M-Pi!

Red: For to minutter siden banket det på døra. Utenfor sto to karer fra ledelsen som driver bygget jeg bor i. Jeg fikk pen, men streng beskjed om å fjerne det Norske flagget som hang på balkongen. Da jeg fortalte dem at det var Norges Nasjonaldag idag, var tonen en annen. De var redde for at folk skulle presentere sin individualitet ved å henge opp flagg på balkongene sine. Makan! Jeg fikk “lov” til å la flagget henge, og jeg opplyste dem om at jeg kom til å henge opp flagget på andre nasjonale helligdager som vi feirer i Norge.

Forrige uke satte jeg igang det som skal forhåpentligvis bli siste rekke med forsøk for denne gutten.

Uken før hadde jeg begynt cellekultur for å skaffe nok celler til denne uken, og Tirsdagen begynte de lange dagene. (flaks at pappa og co ikke kom tilbake før Onsdag, slik at jeg kunne ta en laaang dag). Det begynte med planlegging – alle forsøk må beregnes og planlegges nøye, siden de koster noen tusen kroner stykket. Jeg skulle ha 16 forsøk (men hvert forsøk bruker 4 brønner i kulturskåler, totalt 64 brønner), som skulle starte tirsdag. Cellekulturen ble sentrifugert, resuspendert og tellet, innen de ble platet ut på nytt. Deretter ble transfeksjonsmiddelet og siRNA blandet og tilsatt cellene. Så var det en 3 timers venteperiode innen ekstra medium kunne bli tilsatt. Så var det bare å vente.

Fredag var transfeksjonen “ferdig” og cellene ble på nytt løsnet, sentrifugert og fordelt utover 16 brønner/mikroskopglass. Disse ble dyttet inn i inkubatoren, for å bli ferdige til forsøk på Søndag. Ja, nok en helg med jobbing. Fredag kveld var det middag med Pappa og Co, før det var hjem for å sove. Selvfølgelig fikk vi besøk av lyn og torden, og jeg fikk tatt noen småkule bilder.

Lørdag var planen å stå opp tidlig for å sterilisere utstyr som jeg hadde bruk for på Søndag, men jeg hadde vondt i hodet, og gikk ikke på laben. Det var godt med en “avslapningsdag” midt oppi det hele. Søndag var jeg på laben klokka 10, og klokka 1930 var jeg ferdig med alle forsøk – hvert forsøk tar 1 time, ettefulgt av 45 minutter forberedelser til neste forsøk. Ganger 4. Tilslutt var det bare å isolere RNA fra prøvene, som tok ytterligere halvannen time, slik at jeg var hjemme klokka 21. Selvfølgelig spilte Montreal Canadiens kamp den kvelden, men de tapte så det suste (6 – 0) mot Philadelphia Flyers. Med andre ord, gikk jeg ikke glipp av noe særlig til kamp.

Nå er det bare å krysse fingrene for at forsøkene fungerte, og at RNA kvantifiseringen gir meg den kvaliteten jeg trenger, og at lagingen av cDNA funker fint, og at jeg får de resultatene jeg trenger. Krysse krysse krysse.

Newer Posts »